NOENDE

Historien Finnmarken

Vesteraalens Dampskibsselskap i Stokmarknes følte seg etter hvert forbigått i utviklingen av Hurtigruten. Nettopp dette selskapet og dets leder Richard With hadde gjort ruten mulig i 1893, men de tre neste kontraktene gikk alle til rivalene i sør. Departementet kom dog ikke utenom Vesteraalske da den femte ukentlige rundturen skulle tildeles i 1911. Denne kontrakten, for seilinger mellom Bergen og Vadsø, ble foreløpig dekket inn med Richard With, mens gamle Vesteraalen overtok Trondheim-Tromsø. Det var likevel bare å betrakte som midlertidig ordning, for i august 1911 bestilte Vesteraalens et stort skip fra Trondhjems Mek Verksted.

Døpt Finmarken gikk skipet prøvetur 7.september 1912. Lite visste en da at dette skipet skulle få en helt spesiell plass i Hurtigrutens historie, med 44 års tjeneste. Det var det hittil største skipet i ruten, 1119 brt og 589 tdw, med en lengde på 214 fot. Konstruksjonen var utviklet fra Richard With, men hadde også fått et lasterom i akterkant av maskinrommet, med luke i trunk gjennom to dekk. Innredningen var av høyeste klasse, tradisjonelt arrangert med 1. plass midtskips og akter, en liten 2. plass i midtskipet og 3. forut. 1.plass spisesal var beholdt akter, med plass til 70 personer. Røkesalong og musikksalong var innredet akter på stormdekk, og promenadedekket strakte seg helt fram til midskipshuset, med store utsiktsvinduer i forkant. Bro og bestikklugar var flyttet opp et dekk. Maskineriet var av triple ekspansjons-type på 1550 ihk, og farten kom opp i 14,5 knop.

Med god grunn ble Finnmarken beskuet og beundret da den denne høstdagen stevnet nordover leia, med kaptein Fredrik O Hegge på broen. Den var stor og elegant; hvitmalt skrog, teak i brofronten og den store skorsteinen med Vesteraalskes blå belte.

Finmarken ble et legendarisk skip, omspunnet av tallrike historier. En av dem forteller om skipet og kapteinen Hegge som manøvrerte seg varsomt inn mot kullkaien i Svolvær en vårkveld da skodden stod tykk som grøt. Styrmannen , senere kaptein Ragnar Falck, stod fremme på bakken, og Hegge var på broen da skipet seg innover. ” Ser De kaien, styrmann?” kom det fra broen. ” Nei”, svarte styrmannen; han kunne ikke se en favn fremfor seg. ” Så kjenn med hånden, da!”, foreslo kapteinen. Styrmannen gjorde så, tok i kaikanten og ropte tilbake. ”Ja”, sa Hegge, ”den skulle være der nå!”.

Det falt bare rett og rimelig at det ble finnmarken som fikk æren av å åpne Risøyrenna i juni 1923. Dette prosjektet var drevet frem av Richard With da han satt som stortingsmann, og kom i gang i 1911, men ble først fullført 11 år senere.

St Hans-aften 1922 fikk Finmarken nordover fra Trondheim – nypusset og hvitmalt for anledningen – med Kong Haakon, stortingspresidenten og en tallrik forsamling høye herrer.Om formiddagen 26.juni stevnet den spissen for en lang kortesje fra Risøyhamn inn i Risøyrenna og kuttet med baugen de 80 meter lange nasjonalfargede båndene som var spent over. Allerede fra 1.juli samme år ble to av de ukentlige rundturene lagt gjennom Risøyrenna.

9.april 1940 var Finmarken i Måløy på sørgående. Etter troppetransporter til Nordfjordeid ble skipet skjult i Hyen. Da tyskerne rykket frem til Sandane, klarte kaptein Flack med syv manns besetning å ta skipet ut av fjorden, under dekke av tåke. Tanken var å nå Shetland, men bunkersbeholdningen var liten, og skipet gikk i stedet nordover. 9.mai gled den gråmalt og ukjennelig til kai i Stokmarknes - med tomme kullbakser. Hurtigruten kom snart i gang igjen, og Finmarken holdt det gående nesten uavbrutt gjennom hele krigstiden. I mars 1941 dumpet den uforvarende opp i det britiske kommandoraidet i Lofoten. En tid høsten 1944 var skipet rekvirert av tyskerne til evakueringen av Nord-Norge.

Ved fredsslutningen i mai 1945 var Finmarken ett av de gjenværende tre skipene som opprettholdt Hurtigruten mellom Trondheim og Tromsø. Nedslitt etter krigsårene hadde skipet nå behov for oppussing, og 26. november 1945 kom det til Bergen i rute nordfra. Etter utlossing ble den lagt opp i Åttelaget på Vågen, ved siden av Nordstjernen, i påvente av verkstedplass. 3.desember gikk den til Fredrikstad og deretter til AB Götaverken i Göteborg for modernisering. Etter gjennomgripende fornyelse av innredningen med nye lugarer og salonger, og med kjelene omlagt til oljefyring, kom den tilbake i rute 15. november 1946, etter dokking i Oslo. Under verkstedsoppholdet hadde leieskipet Dronningen utført seilingene.

Populær og komfortabel som alltid fortsatte Finmarken i enda ti år. Men fart, størrelse og driftsøkonomi gjorde det nødvendig å kontrahere en arvtaker. I januar 1956 måtte den derfor gi fra seg navnet til nybygningen som gikk på sjøen i Hamburg, og som "Vågan" gikk den sine siste turer i Hurtigruten. Så sent som 23. mars 1956 kolliderte den i innseilingen til Bodø med selskapets godsruteskip Andenes og måtte repareres i Harstad. Etter utlossing i begynnelsen av juni 1956 ble skipet lagt opp i Bergen.

Januar 1957 ble Vågan solgt til Rogaland Sjøguttskole, Stavanger, for 600.000 kroner. Nå ble den omdøpt Gann og tatt i bruk som skoleskip, for det meste liggende på Buøy utenfor Stavanger. I sommermånedene gikk den turer på kysten med turister, fremdeles med sin gamle style, og i oktober 1959 fikk den sin første utenlandstur, til Leith i Skottland.

Men alderen tynget, og etter et uhell i Moss 22. september 1960, da den rente inn i kaien og pådrog seg baugskader, ble skipet avhendet. I desember 1960 ble Gann solgt til opphugging i Nederland. 1. plass røkesalong ble imidlertid reddet og kan fremdeles beundres på Bergen Sjøfartsmuseum. Også andre deler av innredningen fra gamle Finmarken kom til å leve videre, som Villa Finmarken i Beekbergen utenfor Apledoorn. Etter å ha arbeidet hardt for å skaffe finansiering lyktes det høsten 2003 ildsjelene bak Hurtigrutemuseet å kjøpe tilbake disse seksjonene. I fremtiden vil derfor deler av Finmarken fra 1912 med sin opprinnelige innredning inngå som en del av Hurtigrutemuseet på Stokmarknes, ved siden av det komplette skipet fra 1956.

 

Kilde; "Hurtigruten - sjøveien mot nord" DagvBakka jr. Seagull Publishing

Oppsummering

I Hurtigruten 1912-1956

Historie:

9.1912: Levert fra Trondheims mek. Verksted for Vesteraalens DS, Stokmarknes, som bygg nr 151.

Tonnasje: 987 brt., 659 netto, lasteevne 580 tdw.

Dimensjoner:  Loa/B/db: 226`-3"/31`-9"/15`-7"

Maskin: Triple exp. dampmaskin (TMV) som utviklet 1550 iHK, 242 NHK.

26.06.1922: Deltok i åpningen av Risøyrenna med Kong Haakon ombord.

04.12.1936: Grunnstøtte ved Hanøy/Stokmarknes

1944: Deltok i evakueringen fra nordnorge.

12.1945: Til Götaverken, Göteborg, for ombygging. Nytt midtskipshus og dekkshus akter montert. Oljefyr installert.

Ny tonnasje: 1197 brt., 836 netto, 350 tdw.

Sertifikat for 305 passasjerer, hvorav køyeplass for 122.

11.1946: Inn i hurtigrutetrafikken.

1.1956: Omdøpt "Vågan" da den nye "Finnmarken" ble satt inn i hurtigruten.

4.1956: I opplag, Bergen.

1.1957: Solgt til Rogaland Sjøguttskole, Stavanger for kr. 600.000,- og omdøpt til "Gann".

12.1960: Solgt til opphugging i Holland. Deler av fartøyets 1.plass røykesalong i land tatt og oppsatt på Bergen Sjøfartsmuseum.