M/S Nordnorge

Ved leveringen av ”Nordnorge” i 1964 var fornyelsesprosessen i hurtigruten sluttført. Flåten besto nå av 13 topp moderne og likeverdige skip som var som rene cruiseskip å regne etter datidens standard. Her er historien om fartøyet som av mange ble betraktet som det vakreste hurtigruteskipet, rent eksteriørmessig.

I januar 1963 kunne Ofotens Dampskibsselskap igjen tre inn i rekken av konsesjonerte hurtigruteselskaper. Fra 1936 til 1943 hadde selskapet hatt sin faste plass i hurtigruten med D/S ”Nordnorge” (1936–1940) og D/S Bodø (1942–1943), men mistet denne da selskapet ikke hadde passende tonnasje etter bombing og forlis.

Dermed fikk Det Nordlandske Dampskibsselskab sette inn D/S ”Skjerstad” i 1945, og i 1950 fikk samme selskap konsesjon på ruten med den klausul at D/S ”Skjerstad” måtte erstattes med et nybygg.

Det Nordlandske Dampskibsselskab klarte imidlertid ikke å skaffe noe nybygg og ble derfor nødt til å trekke ”Skjerstad” ut av ruten i september 1958. I en kort periode, inntil den nye seilingsplanen kom i gang i mai 1959, trafikkerte ”Salten” ruten.

M/S Barøy

”Barøy” ble levert 21. februar 1952 til Ofotens Dampskibsselskap og var oppkalt etter selskapets første skip. Det kunne minne litt om Italia-skipene som ble levert et par år i forveien, men var mindre. Tonnasjen var på 700 brt, lengden 178 fot, og skipet hadde to gjennomgående dekk: flushdekket med overbygning midtskips og akter. 1. plass-innredningen var midtskips, med 26 lugarer. 2. plass lå akter med 24 køyeplasser. Skipet var sertifisert for 250 passasjerer i kystfart. Fremdriften ble besørget av en 6-sylindret Atlas Diesel som utviklet 850 bhk og sørget for en marsjfart på 13,5 knop. Skipet hadde radar og ekkolodd, elektrisk logg, radiotelefon og kjøleanlegg i en del av forrommet. Byggesummen beløp seg til 4,3 millioner kroner – det dobbelte av hva man opprinnelig hadde beregnet – noe som i hovedsak ble tilskrevet kraftig prisstigning på materialer og arbeidspenger under byggingen.

Ved leveringen ble selskapet forespurt om å seile noen rundturer i hurtigruten for Det Bergenske DS (BDS) som avløserskip. Opprinnelig var skipet tiltenkt en regional hurtigrute mellom Mosjøen og byene nordover til Hammerfest, i et samarbeid mellom Saltens Dampskibsselskab, Ofotens Dampskibsselskap og Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap AS, i hovedsak som en slags forlengelse av Nordlandsbanen som ble ferdigstilt til Mosjøen i 1940. En rekke store nye passasjerskip ble bestilt til denne ruten, som ”Sørøy”, ”Alta”, og ”Salten”, henholdsvis til Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap AS og til Saltens Dampskibsselskab.

Etter vikariatet i hurtigruten for BDS, gikk ”Barøy” inn i ruten Mosjøen–Narvik–Hammerfest, inntil selskapet sommeren 1953 fikk forespørsel om å sette inn ”Barøy” i regulær hurtigrutetrafikk på midlertidig basis. ODS slo til, og den 4. september 1953 avgikk skipet Bergen, første gang for selskapets regning. Dette var det fjortende skipet i ruten som sørget for at det ble daglige anløp fra Bergen, etter at Englandsbåten D/S ”Jupiter” ble tatt ut av sitt korte vikariat i hurtigruten.

Det skulle vise seg at ”Barøy” hadde for liten køyekapasitet, og det ble derfor besluttet ombygget ved BMV Laksevåg, hvor det ankom i desember 1955. Ved leveringen i april 1956 var det blitt 30 fot lengre, og tonnasjen var steget til 860 brt. Lastekapasiteten ble økt med 25 prosent og tallet på køyeplasser fra 60 til 100. I ombyggingstiden holdt selskapet ruten med M/S ”Salten” fra Saltens Dampskibsselskab.

Kontrakten med staten om hurtigrutefart løp fram til 1963, og i tiden som nå fulgte, ble det jobbet mål-bevist i selskapet for å få bygget et fullverdig skip for ruten.

”Nordnorge” blir kontrahert

I mars 1962 fikk selskapet endelig konsesjon til å bygge et nytt hurtigruteskip. Dermed var en fast plass i hurtigruten sikret.

Det hadde vært en lang vei å gå for å få sikret kontrakten, og et nært samarbeid med Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) ble derfor innledet. NFDS anbefalte å bygge et søsterskip av ”Harald Jarl” (1960). På det tidspunktet hadde ODS allerede hyret en egen konsulent med tegninger og det hele. Styret tok en tur med ”Harald Jarl”, og dermed ble det bestemt å bygge et søsterskip, riktig nok med en del endringer.

ODS’ disponent Waldemar Høy reiste til Oslo med fullmakt fra styret for å kontrahere et nybygg ved Aker Mek. Verksted i juli 1962. Med seg hadde han også anbefalinger fra Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og beskjed om at selskapet kunne overta tegninger fra Trondhjems Mek. Verksted (TMV). På dette tidspunktet hadde Aker overtatt TMV.

Waldermar Høy sier i ODS’ 75 års jubileumsbok til Harald Harnang: ”Vi hadde ingen kapitalreserve den gang. Et nybygg ville kostet 15 millioner kroner, og vår egenkapital lå i M/S ”Barøy”. Ingen visste på det tidspunktet hva vi ville få for den.”

I Oslo tok direktør Siem i Aker Mek. Verksted imot Waldemar Høy. Ifølge jubileumsboken til ODS, ført i pennen av Harald Harnang, skal følgende ha vært sagt angående ODS’ økonomi i forhold til et nybygg:

”Tja, sa jeg, hvordan skal vi nå gjøre det med finansieringen da? Jeg har vært rundt om i våre banker, og det eneste de kan si, er at de skal forsøke å hjelpe oss.”

Siem smilte: ”Det er noe av det beste jeg har hørt på lenge, at de i alle fall skal forsøke. Vi er beredt til å tegne kontrakt med Ofotens Dampskibsselskap.”

To måneder senere var kontrakten klar. Denne episoden, sier Høy; ”….synes jeg mer enn noe forteller hvilken tillit Ofotens Dampskibsselskap hadde. Mens andre rederier kunne holde på i årevis uten å klare å skaffe kapital, ordnet vi 15 millioner kroner på et par måneder, samt at vi kun på et løfte fikk tegne kontrakt med Aker. Denne tilliten og respekten til ODS har holdt seg opp gjennom tidene, noe jeg på rederiets vegne er umåtelig stolt av.”

”Nordnorge” blir døpt

Kontraheringen med Akergruppen skjedde som kjent i juli 1962, og høsten 1963 ble skipet kjølstrukket på Akers Verft i Oslo.

Valget av hvem som skulle døpe skipet, falt tilslutt på Randi Bratteli, kona til daværende samferdselsminister Trygve Bratteli. Seremonien skulle avholdes i Oslo. I mellomtiden ble regjeringen tvunget til å gå av i slutten av august 1963. Nesten over natten var Trygve Bratteli avsatt som samferdselsminister, og følgelig var ikke Randi Bratteli lenger samferdselsministerfrue. Randi Bratteli kontaktet straks rederiet og fortalte at hun godt visste hvorfor hun var blitt forespurt om å døpe skipet, men slik som situasjonen var nå, ville hun stille sin plass åpen.

Styret valgte å opprettholde sitt valg, og da champagneflasken smalt i skutesiden på Aker Mek, var det Randi Bratteli som hadde sluppet den, og som ønsket skipet til lykke på alle hav. Dette skjedde ved sjøsettingen 1. februar 1964. En lang rekke gjester og verftets arbeidsstokk hadde møtt fram for å overvære begivenheten, og Akers Verfts eget musikkorps under ledelse av musikkløytnant Erik R. Pettersen underholdt. Skipet fikk et rugende tre ganger tre hurra etterfulgt av ”Ja vi elsker”, og skipene som lå inne ved havna, hilste med sine fløyter.

Ved utrustningskaia lå søsterskipet ”Lofoten”, som skulle leveres til Vesteraalens Dampskibsselskab i slutten av februar.

M/S Nordnorge settes inn i hurtigrutetrafikk

De siste dagene før leveringen av ”Nordnorge” var hektiske for verksteds-arbeiderne. Nesten hundre mann fra et utall yrker la nå siste hånd på verket. Snekkere, malere, rørleggere, elektrikere, mekanikere, sveisere og mange andre finpusset det elegante skipet som skulle settes i hurtigrutefart mellom Bergen og Kirkenes.

M/S Nordnorge ble overtatt fra Aker Mek. Verksted den 8. juni 1964, og kaptein Waagenes seilte skipet fra Oslo direkte til Bergen. I Bergen ble det liggende noen dager før det kunne gå inn i hurtigrutefart den 11. juni 1964. ”Nordnorge” fikk oppleve en flaggsmykket jomfrutur fra havn til havn nordover, med hurrarop, taler og lykkeønskninger. På sør sløyfet skipet Risøyhavn, Sortland og Stokmarknes og stakk en tur innom hjembyen Narvik.

”Nordnorge” ble møtt utenfor Framnesodden av en sverm av småbåter, det ble hilst med lyssignaler fra marinens motortorpedobåter og med flagg og lyssignaler fra svenske malmbåter. I Narvik møtte tusenvis av mennesker opp på kaia for å ta Narviks eneste hurtigruteskip i nærmere øyesyn, og mens folkeskolens guttemusikkorps spilte feiende marsjer, ble det ropt hurrarop fra folkemassen. Det var tydelig stolthet blant Narviks befolkning da ”Nordnorge” endelig ble vist fram hjemme i Narvik.

M/S Nordnorge

Ved leveringen av ”Nordnorge” var fornyelsesprosessen i hurtigruten sluttført. Flåten besto nå av 13 topp moderne og likeverdige skip som var som rene cruiseskip å regne etter datidens standard.

”Nordnorge” var det største skipet i hurtigruten med sine 2611 brt og 286 fots lengde, så vidt større enn sine søstre ”Kong Olav” (2604 brt) og ”Lofoten” (2596 brt). ”Nordnorge” og ”Kong Olav” var nokså like i eksteriøret, men enkelte detaljer skilte dem likevel fra hverandre.

Skroget til M/S ”Nordnorge” var bygget i stål og hadde vakre linjer med sterkt foroverhellende ”soft nose”-forstavn og krysshekk. Alle konstruksjoner over båtdekk var i aluminium. Dobbeltbunnen strekte seg over hele skipets lengde. Skipet var 87,4 meter langt, 13,25 meter bredt og stakk 15 fot dypt. Det var utstyrt med fire kjølerom og et dypfryserom, alle plassert forut. Lasterommene ble betjent av en 3-tonns kran og to 1,75 tonns vinsjer. Hurtigruten førte også post, så det var innredet et stort postrom og lugarer for postfunksjonærer på det tredje dekket.

På båtdekket var det innredet en vakker utkikkssalong, vestibyle, to store og velutstyrte passasjerlugarer med tilhørende toaletter, bekvemmeligheter for kapteinen og lugarer for dekksoffiserene.

På salongdekket var det innredet 1. klasse røkesalong, hall, 1. klasse spisesalong for 78 passasjerer, stersj, 2. klasse kafeteria, 2. klasse røkesalong med vestibyle.

Skipet hadde passasjersertifikat for 500 personer i kystfart. På 1. klasse var det plass for 57 passasjerer i enkelt- og dobbeltlugarer, og på 2. klasse for 180 passasjerer i to- og firemannslugarer.

Passasjerlugarene og mødresalongen ble oppvarmet, ventilert og avkjølt ved et moderne luft- og kondisjoneringsanlegg med individuell luftmengde og temperaturregulering.

Redningsmateriellet besto av fire stk. 590 kubikkfot livbåter av glassfiberarmert plast, anbrakt under tyngdekraftsdaviter og med elektriske båtvinsjer. Her var også 17 stk. oppblåsbare 20-manns gummiflåter og flytemidler etter forskriftene.

Maskineriet besto av en totakts hovedmotor fra Burmeister & Wain av typen DM 742 VT 2 BF-90 på 3675Ihk/3325bhk, (indikerte hestekrefter)/(bremse hestekrefter) ved 200 o/min. Dette var en ny og avansert type som det tidligere bare hadde blitt levert åtte stykker av, seks av dem til Japan, og de andre to til ”Lofoten” og ”Kong Olav”. De tre hjelpemotorene kom fra Bergen Diesel og hadde en effekt på 190 kw. Hvis disse falt fra, ville et nødaggregat på båtdekket automatisk startes opp og dekke de mest nødvendige strømbehovene.

Navigasjonsutstyret var av det mest moderne for sin tid, med to stk. radar, ekkolodd, elektrisk logg, trådløst telegraf med kort- og langbølgesender, telefoni, radiopeiler, og foruten prosjektkompass også gyrokompass med gyroselvstyrer.

I hurtigruten 1964–1996

Ekspressruten Bergen–Tromsø, og senere Bergen–Honningsvåg, ble første gang lansert i 1958. Ekspressruten fungerte ved at ett skip fra hvert hurtigruteselskap ble satt inn i denne ruten i sommersesongen, men fra 1968 ble ruten utvidet til også å omfatte Svalbard. ODS hadde bare ett skip, og naturlig nok fikk det være selskapets representant i ekspressruten på Svalbard. Hver sommersesong fram til 1982 gikk ”Nordnorge” i denne ruten. Totalt var det fem skip som gikk i Svalbard-ruten, disse var: ”Nordstjernen” (BDS), ”Harald Jarl” (NFDS), ”Lofoten” (VDS), ”Kong Olav” (DSD, senere VDS) og ”Nordnorge” (ODS).

I en liten notis i Aftenpostens avisutgave den 27. august 1968 kunne man lese følgende: ”Hurtigruteskipet ”Nordnorge” kom til Tromsø mandag eftermiddag efter sjette og siste tur til Svalbard. Fartøyet har vært så langt nord som til iskanten på 79 grader. 180 passasjerer fulgte med til Tromsø, blant dem oljeborere fra Bellsund, en britisk skoleekspedisjon som har vært i Ny-Ålesund, Cambridge-ekspedisjonen fra Storbritannia og turister fra Vest-Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike samt to sovjetrussere fra ambassaden i Norge.

I 19 år skulle ”Nordnorge” få være hurtigrutens flaggskip, fram til leveringen av ”Midnatsol” i 1982. Etter manges mening var ”Nordnorge” det vakreste hurtigruteskipet. De rene klassiske linjene, den balanserte profilen med den store, strømlinjeformede skorsteinen, som bare var til pynt ettersom røykutslippet var i aktermasten, ga et vakkert helhetsinntrykk. Prisen ODS måtte gi for skipet, var 16,5 millioner kroner.

Men flere småuhell skulle etter hvert inntreffe. I 1977 fikk skipet maskinhavari, og i 1979 kolliderte det med et fartøy ved innløpet til Kristiansund. Den 13. september 1983 var ”Nordnorge” på nordgående, og ved anløp Stamsund fikk det slått hull i baugen ved anløp til kai. Plater i baugen ble trykket inn halvannen meter over vannlinjen. Skipet fortsatte til Svolvær, der ble det liggende dagen over for å foreta en foreløpig reparasjon. Det var nordvest kuling med voldsomme vindkast da ”Nordnorge” anløp Stamsund. Til tross for at skipet brukte anker, ble skipet tatt av vinden og svingte mot kaia med baugen. Den 27.08.1987 kolliderte det med Nor-Poolens godsruteskip ”Sote Jarl” i Kjøllefjord. Det ble rapportert om små skader. I februar 1989 hadde skipet en grunnberøring med påfølgende verkstedsopphold.

Den 14. oktober 1980 ble det offentlig kjent at Ofotens Dampskibsselskap hadde overtatt Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs ”Håkon Jarl”. Samferdselsdepartementet hadde tilbudt NFDS å være en av tre som skulle få kontrahere ett av i alt tre hurtigruteskip. Et nybygg var derfor kontrahert ved Aker Trøndelag, som erstatning for ”Håkon Jarl”. Ved overtakelsen, som formelt skjedde i midten av januar 1981, fikk ODS ikke bare ”Håkon Jarl” med på kjøpet, men også nybygget ved Aker Trondheim. Kontrakten var fastsatt til 8 millioner kroner. For første gang i historien hadde ODS to hurtigruteskip i ruten. Og da nybygget ble overlevert i desember 1982 – døpt ”Narvik” – fikk ”Håkon Jarl” avløsning i ruten. Mannskapet på ”Nordnorge” fikk tilbud om å begynne på ”Narvik”, noe de fleste takket ja til. Det resterende mannskapet på ”Håkon Jarl” ble overført til ”Nordnorge”.

I desember 1984 kjøpte Ofotens Dampskibsselskap 50 % av aksjene i Vesteraalske Dampskibsselskab på Stokmarknes. Etter ytterlige oppkjøp i 1985 satt ODS med over 68 % av aksjene og dermed også med aksjemajoriteten. En fusjon var uunngåelig. Et konsulentfirma ble innleid for å finne best mulig måte å få samkjørt de to styrene på med hensyn til en fusjon. Etter at dette var gjort og konkurransetilsynet hadde gitt sin godkjennelse, ble Vesteraalske Dampskibsselskab fusjonert med Ofotens Dampskibsselskap, og fra 6. januar 1988 var disse to selskapene blitt et nytt selvstendig selskap i Brønnøysundregisteret under navnet Ofoten og Vesteraalens Dampskibsselskab, med hovedkontor i Narvik.

I desember 1984 gikk ”Nordnorge” til Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad. Her fikk skipet nye lugarer arrangert på salongdekk, samt økte sanitærbekvemmeligheter i andre lugarer. Lugarkapasiteten ble redusert til 207 køyer. I tillegg fikk maskineriet en grundig overhaling. Totalt beløp verkstedsoppholdet seg til 4,5 millioner kroner. 17. februar 1985 kom skipet tilbake i rute.

Nordnorge som Island Explorer

I april 1994 ble det kontrahert et nybygg ved Kværner Kleven i Ulsteinvik, fulgt av ytterligere ett skip noen uker senere. Rederiet ønsket et skip i samme klasse som Richard With for å tilfredsstille nye tidsmessige krav, med satsing på turister, dagpassasjerer, kurs og konferanser samt rasjonell godstransport. Det ble besluttet å ta M/S ”Nordnorge” ut av hurtigrutedriften ved leveringen av det nye hurtigruteskipet ”Nordkapp” i Bergen, 2. juli 1996, og ”Nordnorge” ble dirigert til Narvik for opplag. I august ble skipet solgt til Tempelman Inc, et internasjonalt selskap registrert i Liberia, men også med visse norske interesser. 19. august ble skipet formelt overlevert til greske offiserer og ukrainsk mannskap. Under navnet ”Wordlink” og med gulmalt skorstein forlot skipet Norge på vei mot Pireus, hvor det skulle bygges om for sin nye tjeneste i dykkercruisetrafikk på Maldivene. Bak prosjektet sto Universal Resorts, den største kjeden av feriereiser til øygruppen, med Universal Enterprises Pte Ltd i Malè som rederi. Innredningen og lugarene ble rustet opp, og skipet fikk 50 de-luxe utvendige lugarer og 14 innvendige, med air-condition-anlegg og badebasseng. I det ytre ble båtdekket forlenget akterover og skroget malt hvitt med blå stripe. I 1997 kom skipet i dykkercruisefart under navnet ”Island Explorer” på Mauritius. Her gikk det fram til 2006, da det ble solgt til indiske opphuggere.